Noah Kahan er en av de artistene som alltid ser ut til å være på listene, men som du ikke en gang kunne nynne på en sang fra. Nå er han også forfatteren av nummer 1-albumet på Billboard 200, for første gang i karrieren, etter å ha solgt 389 000 enheter.
Å beskrive ‘The Great Divide’ som et rockealbum er ikke særlig nøyaktig, men det er det Billboard vurderer det når det hevder at albumet har hatt den beste uken for et rockealbum siden slutten av 2014. Det har også hatt den tredje beste uken i 2026, bak BTS’ ‘Arirang’ og ‘Kiss All The Time’. Disco, Occasional’ av Harry Styles.
Bare med de første sekundene av tittellåten er det klart at musikken til Noah Kahan var akkurat slik man forestilte seg den. Nærmere folkpop enn rock minner «The Great Divide» om Ed Sheeran, hvis han hadde vokst opp i Oklahoma.
Både instrumenteringen og hans egen stemme minner om ting vi har hørt før, fra Zach Bryan til Mumford & Sons. Slik sett er det noe generisk. De detaljerte, tvetydige tekstene er derimot fra Taylor Swift-skolen: «I hope you settle down / I hope you marry rich / I hope you’re just afraid of ordinary things», synger Kahan.
Jeg hadde lest sammenligninger med Bon Iver, men disse kunne bare brukes på Kahans vokale klang, som på sanger som ‘Porch Light’ direkte kan minne om Justin Vernons falsett. Musikalsk har det imidlertid ingenting med det å gjøre. Kahan ville være mye nærmere The Lumineers enn noen som Bon Iver. Ironien? Vernon selv spiller banjo og spiller backing vokal på sangen ‘Downfall’, som definitivt høres ut som en billig kopi av tidlig Bon Iver.
Mellom sang og sang er det heller ikke mye variasjon, med ‘The Great Divide’ som alltid opprettholder den balansen mellom indiefolk og ‘stomp and holler’. Vi manglet ikke for mye.
