The Strokes sitt syvende album er her. Den etterlengtede ‘Reality Awaits’ har ikke hatt den mest ettertraktede utrullingen i verden, med sine to forhåndsvisninger som har mottatt en rekke kritikk, hovedsakelig rettet mot Julian Casablancas’ vokaleffekter. En av lime og den andre av sand: albumet er fullt av autotune, men også flotte låter som ‘Lonely In The Future’. Det er dagens sang.
De første 10 sekundene av denne sangen er en total bløff, men det tar ikke lang tid før vi kjenner igjen vårt elskede band fra New York. Helt i form også. Mellom umiskjennelige gitarspill endrer Casablancas ‘Someday’ til ‘yesterday’ når han synger om alt han har gjort tidligere. Det er som når noen eldre ser et barn gjøre noe for første gang og må fortelle ham at han allerede gjorde det for «tjue jævla år siden».
‘Lonely In The Future’ tar for seg et av hovedtemaene i ‘Reality Awaits’: nostalgi. Han gjør det ved å nevne moter (og hans egne sanger) som «YOLO», artister som John Legend eller Josh Groban og spesifikke minner, som «den første daten vi hadde». Han benytter også anledningen til å kaste litt biff på Fantano: «Hold deg til det tekniske, men du vil ikke gjenkjenne kunst i noen alder.» Til Harry Styles, som han anklager for å kopiere en beat: «Den fyren holdt beatet «som det var.» Og til The Weeknd for å kopiere stilen hans.
I den svært ømme ‘Going To Babble On’ synger Casablancas om «starting over», eller ‘Falling out of Love’, som passer mye bedre inn i konteksten til låtlisten. Denne har litt av alt, og selv om den ikke er like umiddelbar som ‘The New Abnormal’, som vil fortsette å være en Gen Z-favoritt, føles den som et mer sammenhengende prosjekt. Uansett, mange av disse sangene er klare dyrkere.
Lyden til albumet og strukturen til sangene, mutant i ‘Tyrants of The Mellow Moon’ eller ‘The Fruits of Conquest’, er tydelig påvirket av The Voidz. Autotune, som kommer til å forårsake så mye hodebry, er ikke til stede i alle låtene på albumet, men når den er det, er den ikke akkurat subtil. Eksperimenteringen til Casablancas’ støttegruppe passer The Strokes godt, med hver sang virker uforutsigbar og i stand til å endre retning på delte sekunder.
Likevel forblir ‘Reality Awaits’ et totalt pop-lent album. Mye mer enn det første kuttet, den skumle ‘Psycho Shit’, forventer. I denne synger Casablancas om noen som dreper byttet sitt «fra redet» eller fra «bak et bord»: «Du har verken ære eller baller», sier han.
The Strokes har supplert turen nedover minnebanen ved å tørke støv av tittelen på dokumentaren ‘In Transit’, utgitt i 2004 og bygget med materiale fra den europeiske turneen til ‘Is This It’. På tampen av 25-årsjubileet for deres debut, har gruppen publisert ‘In Transit: Part II’ på YouTube, redigert med bilder av dem som spiller inn ‘Reality Awaits’ i Costa Rica.
