Det første vi ser i ‘Resident Evil’ er en karakter som kommer inn på et sykehus. Kameraet følger ham bakfra, i et sekvensbilde der det snart oppdages at dette ikke er hvilken som helst natt på legevakten, men en mye mer komplisert enn normalt. Som om det var et videospill, velger Zach Cregger Bryan (Austin Abrams) som hovedperson, en mann ansatt av medisinske sentre for å frakte presserende og konfidensielle forsyninger fra ett sted til et annet. I ferd med å fullføre arbeidsdagen og reise hjem til kona, som venter på ham, sint over hans kalde reaksjon på nyheten om at han skal bli far, får han et siste oppdrag i Raccoon City, en time unna på en ugjestmild, snødekt vei.
Under dette premisset dukker det opp en autentisk odyssé full av action, skrekk og ekstremt mørk humor. Da Cregger ble kontaktet for å regissere en film om sagaen, var han enig i betingelsen om å kunne gjøre noe annerledes, som ikke var avhengig av karakterer eller plott som allerede fantes. Det er nettopp denne lisensen som gjør at filmen skiller seg ut over de fleste storfilmer og avdrag av etablerte franchiser. Regissøren av ‘Weapons’ tilbyr sin visjon, alltid halvveis mellom alvor og ugagn, og har en flott tid med å utforske dette berømte apokalyptiske universet.
‘Resident Evil’ er ikke bare en stor feiring av sjangerkino, men den fungerer også, fra selve iscenesettelsen, som et kjærlighetsbrev til videospill. Likeledes, på et narrativt nivå, viser filmen sin spillersjel med den klassiske strukturen der en karakter må bære en gjenstand fra punkt A til punkt B. Og det som skjer i midten, som det ikke kunne vært annerledes, er en hekatombe full av spenning og kropper som eksploderer som fyrverkeri.
Å gjøre den villeste volden til ren nytelse har noe befriende og mye stimulering. Det skjer med de beste skrekkfilmene, der skjermen plutselig fungerer som en inngang til en dør til våre egne demoner og våre mest fryktinngytende instinkter. Dette er tilfellet med ‘Resident Evil’, ettersom Creggers talent for å balansere det atmosfæriske, det skremmende og det morsomme er noe virkelig verdifullt. Manuset leker kontinuerlig med de små ulykkene til hovedpersonen (i en større ulykke), for hvem ting på en eller annen måte ender opp med å gå bra til tross for at de ikke har noen ekstraordinære kvaliteter og er så fortapt som noen ville være på ideen om å drepe zombier på venstre og høyre side.
Hvis for det meste av opptakene, tempoet og selvtilliten som Cregger påtvinger er nok til å gjøre ‘Resident Evil’ til en av de mest suksessrike skrekkfilmene de siste årene, begynner tredje akt å vise noen tegn til slitasje. Ved mer enn én anledning risikerer den å bli for overflødig, og slutten, til tross for at den i det minste lover en oppfølger, etterlater en utilfredsstillende ettersmak.
På den annen side passer ikke budskapet hans om familie og nytt farskap helt inn i en slik blodig orgie, spesielt fordi det ikke er noe i talen hans som direkte kan relateres til tragedien. Selv om heldigvis, i ‘Resident Evil’ alltid råder den store narrative pulsen til Cregger og karismaen til Austin Abrams. Uten tvil, gode følgesvenner å huske på i tilfelle en zombieepidemi.
