Vi møtte Sarah Kinsley for noen år siden for hennes virale hit ‘The King’, selv om vi også anbefaler hennes spektakulære singel ‘Lovegod’, veldig representativ for stilen til orkesterpop som vi senere fant på hennes debut i 2024, ‘Escaper’.
Kinsleys profil i pop er spesielt interessant av to grunner. Den første er hans klassiske trening. Den andre, hennes rolle som produsent av all musikken hennes. Etter 8. mars hvor flere kvinnelige artister, som Alba Morena, har hevdet seg i rollen som kvinnelige produsenter innen musikk, har også Sarah Kinsley ting å si.
Han forteller oss om dem etter utgivelsen av sin EP ‘Fleeting’, der han sammen med sin samarbeidspartner Jake Aron utvikler seg mot en mer pop og elektronisk lyd som i kutt som ‘Truth of Pursuit’ tydelig refererer til den mest virale Kate Bush.
Din EP ‘Fleeting’ kom nettopp ut, og det er ikke så lenge siden din debut ‘Escaper’. Hva er følelsene dine etter lanseringen? Er de relatert på noen måte?
Dette er faktisk den femte EP-en jeg har gitt ut. Jeg elsker EP-formatet for å gi ut musikk fordi det er mer tilgjengelig for folk. Jeg er veldig glad: Mottakelsen har vært veldig god. Som låtskriver vet jeg vanligvis ikke helt hva platene mine handler om før jeg er ferdig med dem. Denne EP-en tok form over mange måneder, og først senere skjønte jeg at det handlet om lyst og lengsel, spesielt når folk begynte å påpeke at det var temaene som dukket opp i låtene.
Jeg vet ikke om du tenkte på denne EP-en som en enkel samling av sanger eller som en destillering av en spesifikk visjon du ønsket å uttrykke, men på en fortettet måte.
Jeg skrev bare sanger, som utbrudd av følelser og uttrykk basert på ting som skjedde i livet mitt. Nesten ubevisst tok EP-en form av seg selv.
Her ser du ut til å utforske mer syntetiske lyder enn i ditt tidligere arbeid. Prøvde du å komme deg litt vekk fra lyden av debuten din?
Samarbeidspartneren min Jake og jeg var mye dristigere med beslutningene våre, og lente oss mot synth-lyder som virkelig skiller seg ut. Musikkproduksjon er komplisert fordi du må skape rom i en sang for at alt skal passe. Jo dristigere du er, jo større risiko er du for å gå glipp av noen av de mer subtile elementene, de som er mer diffuse eller vanskeligere å høre. På låter som ‘Lonely Touch’ prøvde vi å ta det så langt som mulig slik at det ble noe virkelig flott. Jeg hadde ikke tatt den typen risiko på en stund, men det handlet også om å eksperimentere og ha det gøy.
Hva betyr «Truth of Pursuit» for deg?
Denne sangen handler om å være helt fanget av en person. Jeg tror forelskelse er en veldig kraftig følelse fordi den er forkledd som kjærlighet, men i virkeligheten har den ingen intensjon om å bli kjærlighet. Den følelsesmessige tilstanden er veldig intens, og det er noe jeg har opplevd mange ganger. Jeg skrev om sannheten om å jage noen eller noe og oppdage at du fortsatt kan ende opp med å føle deg veldig alene og tom. Den første delen av sangen snakker om å være fanget i den følelsen, og den andre handler om å bli klar over hvor skadelig det kan være.
Hvordan har din klassiske trening påvirket din karriere som komponist?
Da jeg var yngre trodde jeg aldri det ville være mulig for meg å bli sanger. Når du vokser opp med klassisk musikk, er det veldig definerte veier: gå på konservatoriet, spill i en filharmoniker, bli dirigent, komponist, lærer eller musikalsk forsker. Det er en veldig lineær verden, og jeg fulgte den veien de første 18 årene av livet mitt.
Så gikk jeg på universitetet og fant meg plutselig omgitt av musikere som var helt forskjellige fra meg. De var mye friere i tenkningen: de spilte i kjellere, i kirker, på ganske ville DIY-konserter. Jeg ble fascinert av den verdenen. Plutselig hadde jeg to helt motsatte veier foran meg.
Først følte jeg at jeg måtte gi opp den jeg var for å bli den artisten jeg ønsket å være. Jeg følte meg til og med litt latterlig, fordi all den klassiske treningen min ikke hjalp meg med å forstå hvordan jeg skulle skrive sanger. Jeg forsto melodi og harmoni, men jeg ble fanget av alle regler og binærer i klassisk musikk: hvilke akkorder som var riktige, hvilke intervaller som virket… Jeg visste ikke hvordan jeg skulle koble meg til følelser. Jeg begynte å omfavne ting jeg hadde blitt lært opp til å unngå, og over tid innså jeg at de to verdenene var mye mer sammenvevd enn jeg trodde. Men det tok meg en stund å forstå det.
Nærmer du deg komposisjon og prøver å bryte reglene og forventningene som den klassiske treningen din ga deg med?
Jeg prøver. Hvis jeg setter meg ved pianoet, vet hjernen min allerede alle mulige kombinasjoner av hva jeg kan spille for å få det til å høres bra ut, og noen ganger hater jeg det fordi jeg føler at det ikke er noen reell frihet fra treningen min. De «riktige» akkordprogresjonene jeg har i hodet mitt er veldig vestlige og veldig spesifikke. Så nå prøver jeg å være friere med intensjonen min: kanskje ta på noe jeg ikke forventet eller bevege meg i en retning mitt yngre jeg aldri ville ha tatt. Jeg prøver å overraske meg selv, selv om det ikke alltid er lett.
Hvilken musikk hørte du på da du vokste opp? Eller hørte du bare på klassisk musikk?
Jeg spilte klassisk musikk hele tiden, men jeg hørte egentlig ikke så mye på den. Jeg hørte mye på musikk fra 70- og 80-tallet. Faren min spilte meg mye U2, ABBA, The Carpenters eller Foreigner… Det var også en Madonna-tape liggende.
Det er en viral video av Mary J. Blige der hun klager over at noen samarbeidspartnere – inkludert Diddy, men det skal vi ignorere – tar sjelen ut av musikken hennes med miksing og produksjon. Hvordan nærmer du deg produksjonen, prøver å bevare den følelsen du snakket om før?
Jeg er ganske enig i det han sier. Når du jobber med hundre stemmetakinger og mange lag, går mye råskap bort. Du kan forlate studioet helt utmattet etter å ha jobbet med en slik sang, all den kunstneriske energien du har går med til det. Jeg tror til syvende og sist alt kommer ned på intuisjon og å vite hva som føles riktig for deg, uten å falle helt inn i hva som anses som «presentabelt» eller hva dine samarbeidspartnere sier.
Men jeg vet heller ikke om det er noe slikt som å være for grov. En av favorittmusikerne mine er Nick Drake, og alle opptakene hans er ufullkomne på en eller annen måte. Men det er nettopp det som gjør dem perfekte for meg. Instrumenteringen er veldig minimal og låtene er veldig intime, og det er akkurat den han var. Han fanget følelsen fordi han beveget seg bort fra perfeksjon.
Andelen kvinnelige produsenter er fortsatt svært lav. Føler du et ansvar for å være synlig i det rommet?
Jeg tror det er viktigere enn noen gang. Selv i tilfellet med en som Addison Rae, som bare hadde to kvinnelige produsenter, overrasker det fortsatt mange. Jeg føler et ansvar overfor meg selv, men jeg er også en veldig perfeksjonist og mange ganger vil jeg bare gjøre det selv. Det er en vanskelig balanse mellom tokenisme og ekte representasjon.
«95 % av komponistene jeg studerte på universitetet var hvite menn som hadde dødd og som kom fra Øst-Europa eller England»
Catherine Anne Davies, som publiserer som The Anchoress, sier at mye av jobben hennes som produsent er å fungere som en slags terapeut, og at kvinner åpner for sårbarhet hos artister på en måte som menn ikke alltid klarer. Føler du deg identifisert med den ideen?
Jeg er enig i denne ideen om å være litt av en terapeut. Faktisk har noen av menneskene jeg har jobbet med også endt opp med å nesten være terapeutene mine. Du kan ikke lage en sang med en artist uten å virkelig forstå hva den handler om og hva som ligger bak.
Tror du folk virkelig forstår jobben til en produsent?
Jeg tror definisjonene kan være forvirrende fordi rollen til produsenten endrer seg mye fra et album til et annet. Jeg jobber med Jake og noen ganger tar jeg med sanger som allerede er ganske utviklet. I andre tilfeller er produsenten praktisk talt hjernen bak alt. Noen ganger er artisten stemmen og kjøretøyet, mens produsentene bygger alt annet.
Jeg tror også at det noen ganger gis for mye æren til noen andre enn artisten, men hvis du ikke er i rommet vet du egentlig ikke hvem som har tatt hver avgjørelse. Avhengig av tilfellet kan det være undervurdert eller overvurdert. Jeg liker å tro at det meste av tiden er en ganske balansert prosess. Produsenten kan stå for å finne lyden, men det avhenger mye av artisten.
Hvorfor tror du det er så få kvinner i produksjonsroller? Hva skal til for at bransjen skal ta igjen?
Dette skjer i mange bransjer, ikke bare musikk. Det er bare ikke presentert som et alternativ. Da jeg var yngre, hvis jeg ønsket å bli musiker, var det jeg så i filmer eller i media at jeg måtte være en sanger, en utøver eller et slags redskap for andres ideer.
95 % av komponistene jeg studerte ved universitetet var døde hvite menn som kom fra Øst-Europa eller England. For hundre år siden var det ikke engang et alternativ.
Jeg tror det faktum at det fortsatt er overraskende å se kvinnelige band eller kvinnelige idrettslag sier mye. Den dagen det slutter å overraske oss vil være når ting virkelig har endret seg. Det handler om å oppmuntre og gi plass uten å behandle det som noe eksepsjonelt: Produksjonsselskaper finnes, og det er flere og flere som lager sin egen musikk eller jobber med andre prosjekter som produsenter eller miksere. Jeg føler for det første håpefull og optimistisk om at ting vil endre seg i fremtiden.
