Bølger som oversvømmer alt de gjør sin lange debut med Verdenskrisen på 1940-talletet album krysset av vintage synthesizere, postpunkdrift og generasjonsangst. Duoen fra Albacete forvandler moderne følelsesmessig kollaps til mørk, melodisk og dypt visceral elektronikk.
Det er noe dypt ubehagelig med Verdenskrisen på 1940-tallet. Og nettopp der ligger en stor del av suksessen. Debuten til OQLIT, prosjektet dannet av Dario Garrido og Bea de la Cruzprøver ikke å skjule følelsesmessig utmattelse eller skjule generasjonsvertigo under lag av syntetisk nostalgi. Det den gjør er å konvertere alt dette til lydbrensel.
Mellom Roland TR-808 og 909-bokser, ambient-gitarer, tverrfløyter og elektronikk som til tider ser til den tøffeste postpunken og andre ganger til atmosfærisk indiepop, bygger duoen fra Albacete et album krysset av den konstante følelsen av kollaps. Personlig, sentimental og også kollektiv. Fordi Verdenskrisen på 1940-tallet Den snakker om forhold som slites ut, nedarvede forventninger som aldri ble innfridd og en generasjon tvunget til å overleve mellom emosjonell prekærhet og overflødig stimuli.
Produksjonen av Javi Milla (Chucho, TodoMal), fullfører å presse den hybridkarakteren til albumet. Det er elektroniske muskler, ja, men også et veldig markert melodisøk og en konstant tendens til atmosfærisk spenning. OQLIT virker mer interessert i å generere emosjonelle tilstander enn å passe inn i en spesifikk scene.
Fra «I’m Ready», nærmest omgjort til et generasjonsmanifest mot luftspeilingen av lovet stabilitet, til «El Obsolescente», der teknologisk avhengighet direkte transformeres til emosjonell dystopi, fungerer albumet som et slags kart over samtidens angst. Mer lysende eller direkte hedonistiske øyeblikk dukker også opp, som «Cada Segundo», hvor nytelse og skjønnhet dukker opp som små skyttergraver mot støyen utenfor.
I realiteten kommer en god del av prosjektets appell nettopp fra denne sameksistensen mellom ytterpunkter. OQLIT takler veldig godt kontrasten mellom omsluttende melodier og tekster krysset av fortryllelse, mellom impulsen til å danse og den permanente følelsen av kollaps. Det er ekko av elektronisk post-punk, mørk synthwave og til og med et visst industrielt bilde, men alt virker filtrert fra en ganske emosjonell og nær følsomhet.
Det tverrfaglige opphavet til prosjektet blir også oppfattet. Allerede før albumet hadde OQLIT reist gjennom felt knyttet til videopoesi og audiovisuell eksperimentering, noe som ender opp med å gjennomsyre både tekstene og den narrative konstruksjonen av albumet. Dario, tidligere knyttet til Chucho og Seizu, og Bea, som spesialiserer seg på tverrfløyte, sørger for at albumet aldri begrenses til en enkel øvelse i elektronisk vekkelse.
Mer enn å lete etter svar, Verdenskrisen på 1940-tallet virker interessert i å sette lyd til en veldig gjenkjennelig følelse: det å prøve å opprettholde en viss følelsesmessig balanse mens alt rundt viser tegn på utmattelse.
