Etter 350 millioner streams på Spotify for «Amapolas» (pluss 100 ekstra for remiksen med Danny Ocean), fortsetter Leo Rizzi karrieren. Denne uken skjer ‘Blue Bird’ med et album kalt ‘The Beauty of Flowers’ med en viss åndelig sans.
I albumet snakker Leo Rizzi om kjærlighet, men også om religion og død, og konkluderer med at det ikke er mulig å drepe en musiker fordi sangene hans alltid vil forbli. Vi snakket med kunstneren på Warner-kontorene i Madrid. Artisten forbereder en turné i Mexico på dette tidspunktet. Detaljer på nettsiden deres.
I dette albumet ser det ut til at du snakker om kjærlighet, skjønnhet og til dels død. Ville de være hovedtemaene?
Den snakker om det, men jeg tror at essensen av albumet er mer i tråd med Byung-Chul Han sin setning som navnet på albumet kommer fra: «Skjønnheten til blomster skyldes en luksus som er fri for all økonomi.» Derfra utfolder alt seg. Jeg tror den snakker fremfor alt om kjærlighet, men ikke bare romantisk kjærlighet, men kjærlighet i ordets videste forstand: som hengivenhet, nærvær eller omsorg.
Det er flere og flere artister som snakker om ikke bare romantisk kjærlighet, men også andre typer kjærlighet, til og med vennskap. Selv om det noen ganger er vanskelig å identifisere det. Kan du gi meg noen eksempler på sanger på albumet som snakker om kjærlighet fra et annet sted?
‘Tro’, for eksempel. Den kan tolkes som en romantisk kjærlighetssang, men den snakker egentlig om tro på en utopi. Leser du teksten nøye, skjønner du at det ikke er en sang om hjertesorg, men snarere om det utopiske søket, om kampen med seg selv og til og med med troen. Den har den doble lesingen ganske tydelig.
Det slår meg at du gir nettopp eksempelet ‘Tro’, fordi det refererer mye til noe religiøst. Det er også en annen sang der du sier «Hva er viktigheten av min religion?» eller noe lignende. Det virker som om religion også er et viktig tema på albumet, ikke sant?
Alt kommer egentlig fra en lesning av Byung-Chul Han. Den første boken hans som kom til meg var «The Disappearance of Rituals». Der snakker han om å se på tradisjonen igjen gjennom religiøse ritualer, og jeg syntes det var veldig interessant. Samtidig dukket alt om Rosalía og en viss nykatolsk bevegelse eller kristent billedspråk frem. Men langt fra å ville være innenfor den bølgen, handler min tilnærming til religion mer om å søke i den en tradisjon og et land som jeg tror vi mangler i den nåværende konteksten. En fortelling som følger oss i dagliglivet og som er langt fra forbruk og produksjon. Mitt forhold til religion går mer i den retning.
«Mer enn den nykatolske bevegelsen, leter jeg etter en tradisjon som vi mangler»
Synes du at vi i dag mangler et fundament? Alt går veldig fort: Produktivitet, forbruk… Du, i tillegg, som artist, er hele tiden oppmerksom på nyhetene og de månedlige lytterne. Som, leter du etter noe å holde på som ikke er konstant nyhet?
Ja, albumet ble født nettopp som et svar på det. Jeg tror at umiddelbarheten, rytmene til forbruk og produksjon og endringen i verdier som vi opplever har fått meg til å vurdere disse tingene. Og jeg tror at denne bevegelsen du snakker om, den søken etter Gud eller mening, oppstår nettopp som en reaksjon på alt dette. Vi må koble oss på nytt med visse verdier, og religion har alltid vært det stedet man klamrer seg til: en måte å leve på, en fortelling som hjelper deg å ikke gå deg vill. Ellers ender vi opp med bare ytelse, og det er opprørende.
Plutselig virker til og med å nevne muligheten for en allestedsnærværende Gud Mars. Jeg hadde allerede glemt det siden skolen, for å være ærlig. Tror du dette kan bli et tema i 2026?
Jeg tror at Gud kan endre form. Det som ikke kan bli Gud er en billett. Der ligger problemet. Uansett om det er flere skeptiske mennesker eller folk med mer tro på noe ukjent, mener jeg at mennesker ikke skal bevege seg kun ved å produsere og konsumere. Og det er der behovet oppstår for en fortelling som gir oss verdier. Jeg snakker ikke om å skape en Gud for å rettferdiggjøre vår ondskap og våre goder, men om å finne en måte å gå gjennom livet på en mer menneskelig, sunnere, enda morsommere måte, og feire litt at vi lever.
«Gud kan endre form. «Det som ikke kan bli Gud er en billett.»
Uansett har ‘Faith’ en andre halvdel der sangen forandrer seg totalt og det kommer inn et slags klosterkor eller lignende, som reflekterer ganske godt hva du ønsker å formidle.
‘Tro’ snakker om hengivenhet til noe man tror på, selv om det er utopisk. Det er veien du bestemmer deg for å velge. Og til slutt inviterte jeg en venn som også har vært lærer for meg: Manu Om, en sanger som er nært knyttet til andaktssang og mantraer. Han jobber mye med bhakti. Jeg ønsket naturlig å inkludere Hanuman, som er en hinduistisk gud, og også et mantra dedikert til ham: «Hanumate Namah.» Jeg spurte Manu hva han syntes og om han ville delta i sangen. Og der dukket den andre delen opp, som fungerer nesten som en outro og som minner meg mye om sangene jeg opplevde i timene og seremoniene deres. På en eller annen måte representerer det også en retur til min begynnelse innen musikk.
Likevel er det nesten et unntak innenfor albumet. Resten går ikke så langt i den retningen. Har du noen gang vurdert å ta den ideen til det ekstreme?
Ja, jeg tenkte: «Dette aspektet av albumet ligger i religion, tro og hinduisme, så jeg skal ta det til det maksimale.» Jeg tror det er en sjeldenhet i albumet, men en sjeldenhet som gir mening.
Ser du på det som et album nært progressiv rock, eller virker det mer som et popalbum for deg?
Jeg kunne ikke fortelle deg det. Jeg tror den har noe progressivt, fordi den ikke følger strukturer eller rytmer som er så vanlige i gjeldende pop. Jeg hører på den og synes det ikke er ren underholdning. Det er sanger med veldig lang dynamikk og endringer i intensitet som sannsynligvis ville kjedet en del av publikum mer vant til raskt forbruk.
Du har bodd forskjellige steder, du har reist mye… Føler du deg nær en spansk scene som Carlos Ares eller Rufus T. Firefly, eller er påvirkningene dine mer angelsaksiske og 70-tallet?
Jeg blir påvirket av mange forskjellige ting. Men jeg kan se meg selv i en alternativ eller underjordisk popscene i Spania, sammen med artister som Rufus eller Carlos. Selv om jeg alltid har sett mye mot angelsaksiske ting – Radiohead, for eksempel -, også mot uruguayansk folklore eller artister som Fernando Cabrera. Men ja, hvis jeg skal forholde meg til noe i Spania, ville det vært mer der.
Hvilken sang har mest innflytelse fra uruguayansk folklore?
‘Katter’. Det er inspirert av «For eksempel», av Fernando Cabrera og Eduardo Mateo, inkludert på albumet deres fra 1987 med samme navn. Jeg ble inspirert fremfor alt av gitarriffet, som har noe veldig rytmisk.
Sangen «Samba» på albumet er som en «bug». Er det der? Gir det mening?
Ja, det er bokstavelig talt en feil, et skjult spor. Den vises ikke på Spotify-versjonen, og foreløpig er den bare på vinyl.
Det er en av de jeg likte best. Jeg elsker det når en annen beat plutselig dukker opp og bryter opp med resten av et album.
Ja, det kom også litt ut av den referansen til Río de la Plata, til Eduardo Mateo og hele den blandingen av samba og bossa nova. Jeg ønsket å gjøre noe sånt, men det hadde ingen plass i albumet som et sentralt tema. Det måtte være mer et lite vindu.
Ser du ikke at du lager et helt album med samba eller slike rytmer?
Ja, jeg ser for meg at jeg gjør noe med mye referanse til bossa nova, men dette albumet ba om noe annet.
Var det viktig for deg å lage et album mer fokusert på en bestemt stil?
Fullstendig. Jeg ville lage noe sammenhengende, at du skulle høre på hvilken som helst sang og føle at den tilhørte samme album, og ikke at den ene sangen var superelektronisk og den neste en bossa nova.
«Vi artister er litt gale: i dag vil vi gjøre én ting og i morgen det motsatte»
De siste årene ser det ut til at ideen om samhold har gått litt tapt.
Ja, for nå har artisten mye mer tilgang til produksjonsmidlene og fungerer også som produsent. Og vi artister er litt gale: i dag vil vi gjøre én ting og i morgen det motsatte. Jeg tror at i den produktive hastigheten noen ganger går vi litt bort. For meg viser samhold fokus.
Du har også veldig nøye sekvensert de poppiere delene av albumet. Emner som «New Era» eller «Nuclear Year» vises hver tredje eller fjerde sang.
Ja, jeg prøvde å finne øyeblikkene hvor rytmen kunne falle litt for å sette inn en mer uptempo sang der.
For deg, går rytmen ned og albumet blir langt?
Albumet har ikke som ambisjon om å bli lyttet til i en sitting. Sangene er de jeg likte og det er det. Jeg hadde ikke tenkt å lage et album designet for å bli konsumert på en ettermiddag, men heller et som ville bli oppdaget litt etter litt, slik at alle får den sangen som skal til dem.
Er ‘New Age’ og ‘Nuclear Year’ blant favorittene dine?
Min favoritt vil jeg si er «Øyelokk». Jeg liker veldig godt ‘Nueva Era’ fordi den minner litt om klassisk spansk pop-rock, til og med noe av The Police. Men min favoritt er «Øyelokk». Jeg vet ikke om det var ren onanisme, men jeg elsker gitarriffet som kom ut der.
Hvordan har det fungert på hele instrumentaldelen? Det er mange arrangementer: blåsere, strykere, spanske gitarer, som i ‘Halo’…
Det var vondt, for vi ville spille inn alt med profesjonelle musikere og vi endte opp med å jobbe med rundt 300 spor. RYO er to unger med komponist- og produsentmentalitet, og jeg fungerer også slik: å komponere, produsere og arrangere. Det var ingen hull som vi ikke ønsket å fylle med noen detaljer. Da ble Andoni Narváez og Cristian Delgado med, som også er musikere og komponister. Og heldigvis klarte Rubén Montes å gi plass til alt i miksen. Strengene og blåserne legger til et tredje lag som gjør albumet svært omsluttende og maksimalistisk.
Tror du albumet representerer en trist eller lykkelig fase i livet ditt?
Jeg vil ikke si trist eller glad. Snarere er det et veldig kontemplativt album. Den har alt: ‘Samba’ er veldig leken, mens ‘Fe’ er mørkere. Balansen faller kanskje litt mot det melankolske, men fremfor alt ser jeg det som et reflektert album.
«Du kan ikke drepe artisten, fordi sangene hans forblir»
Det er også en slags flukt fra døden, ikke sant? Foruten sangen med Love of Lesbian, er det et annet øyeblikk hvor du sier noe sånt som «selv om de begraver meg, vil vi alltid være i live.»
‘Ingen kan dø her’ ble født fra en noe traumatisk prosess i bransjen, fra å møte sin mørkeste del. Og derfra kommer ideen om at du ikke kan drepe artisten, fordi sangene hans forblir. I ‘Invisible Cross’ snakker jeg om det.
Men hvem har forsøkt å «drepe deg» i bransjen?
Folk som ikke fikk de fordelene jeg forventet av prosjektet mitt. Og du møter mennesker som, når du slutter å bry deg, prøver å få deg ned.
Men du har det bra, ikke sant? Spesielt etter den virale OT på TV, ikke sant? På hvilket tidspunkt har du vært «død»?
Det er ikke som om de bokstavelig talt drepte meg. Det er mer et manifest mot det forsøket. Når du ser at noen vil legge steiner i veien for deg, tenker du: «Ikke lek med dette.» Det går mer der.
Og er du ok nå? Du er på Warner og alt ser ut til å gå bra.
Ja, ja, alt er bra.
Jeg spurte deg også om «Amapolas»-viruset. Har det hatt stor innvirkning på deg? Er du lei av sangen?
Det er ondskapen til enhver artist: å ha en viral hit og føle at hele repertoaret ditt konstant konkurrerer mot det taket. Men jeg har lært å ta det mer med ro. Det var en viralitet som ble født på TikTok, og når noe slikt skjer, kommer det helt ut av kontroll. Det ringer plutselig i Thailand, vet du?
Men til syvende og sist er det bedre enn å ikke ha noen treff. Det ser ut til at mange kunstnere opplever det nærmest som et traume. Radiohead har fortsatt ikke kommet over ‘Creep’.
Det er en dualitet. På den ene siden er det ditt vanlige liv, når du kommer deg ut av bransjen og blir et vanlig menneske igjen. Men så, innenfor kretsen, i garderobene, er det mye snakk om disse tingene. Vi føler alle at vi kan gjøre mer eller at vi ønsker å gå lenger.
Men du fortsetter å spille sangen.
Ja selvfølgelig. Og jeg elsker det. Jeg synes det er en vakker sang og jeg er veldig stolt av den.
