Med 53 000 fremmøtte skilte Friday at Mad Cool seg ut for mangfoldet av forslag som ble presentert. Det var den minst overfylte dagen til nå (de forrige nådde 57.000), noe som alltid settes pris på å se konsertene på en mer avslappet måte.
Dagen startet med et av høydepunktene: Halsey. Det er ganske overraskende at organisasjonen bestemte seg for å sette den på så snart, men i alle fall ble settet ikke påvirket av tidsplanen. Fra begynnelsen utstråler den amerikanske sangeren en magnetisme som gjorde at du ikke klarte å ta øynene fra henne. Midt på scenen ble det reist en stor bue med nedgående trapp. På den nærmet kunstneren seg trassig til publikum.
Denne første delen av showet (eller «The Girl in the Tower: a Halsey-seremoni», som det kunne leses på skjermene) kalles «The Mother», og det startet uten pusterom, med den rasende «Nightmare», som fikk flammene til å hoppe på scenen. Han fortsatte med ‘I am not a woman I’m a god’, en av hans beste sanger, som holder seg godt live. For hvis Halsey viste noe, så er det at hun vet hvordan hun kan heve musikken sin over studioopptakene. Hans tilstedeværelse, hans stemme og hans måte å bevege seg på utstråler kraft og trygghet. Selv når han må påkalle oppmerksomheten til et kanskje litt sjenert publikum i begynnelsen av showet, gjør han det med ynde. «Er du sliten? Har du stått her lenge? Har du sett mange grupper enda?» sa han i en hånende tone. «Nei, fordi jeg er den første. Og Spania-kampen har ikke startet ennå. Så det er ingen unnskyldninger. Alle sammen, la oss hoppe.»
I begynnelsen av andre del av konserten sang «The Maiden», Halsey, «Dog Years» i lenker. Hun slo seg løs fra lenkene til neste sang, med poprocken til ‘You Asked For This’, som etterlot en av ettermiddagens beste opptredener, med sangeren som gjorde vridninger mens hun spilte gitar. En annen stor forestilling var «Experiment On Me», der han ba publikum bøye seg sakte ned. Hun var ikke særlig fornøyd med resultatet, hun tok frem dominatrix-modusen sin og kalte oss patetiske: «Hva i helvete er dette? Kom deg ned! Og nå skal du reise deg når jeg sier!» Det var et øyeblikk med mobbing som var like gratis som det var oppriktig morsomt. Rett etterpå spurte hun i en vennligere tone hvem av de fremmøtte som var lesbisk. Til ingens overraskelse var det mange hender som ble løftet opp. Den neste sangen var for dem: ‘honey’.
Den tredje delen, «The Mage», begynte med hans makrohit med The Chainsmokers, «Closer», som ble chanted mye. Solen gikk ned og skinte rett inn i øynene til sangeren, som tok på seg solbrillene og sa at hun aldri hadde brukt dem på scenen og følte at hun var en idiot som brukte dem. Publikum var ikke enige og ropte «og pen og pen og pen og dronning og dronning og dronning». Halsey svarte at det var en ære å motta den nå berømte sangen. Han samhandlet mye med publikum, og snakket også om hvor mye han ønsket å se Kings of Leon, en av favorittgruppene hans, som han hadde prøvd å se fire ganger, og noe hadde alltid gått galt. En av dem, da hun bodde i New Jersey, løp til Tribeca-festivalen for å se en dokumentar om dem og ble nesten arrestert. Vi skulle gjerne ha visst mer om den historien, men det var turen til en annen av hans største hits: «Without Me».
I det siste kapittelet av konserten, «They’re Raging at Me», sang Halsey balladen «Lies» og avsluttet med en apoteotisk fremføring av «Lonely is the muse», og helle blod (sminke, ikke vær redd) fra nesen hennes.
Dagens andre hovedpersoner var uten tvil, Tjueen pilotersom tilbød en av de konsertene som lar deg stå med åpen munn. Det spiller ingen rolle om du ikke er veldig kjent med musikken deres eller om de ikke er din stil: live er de noe helt spesielt. Duoen Tyler Joseph og Josh Dun er ren energi. De sluttet ikke å hoppe, klatre inn på uventede steder, komme inn i publikum, osv. Først så Joseph ut som dekket fra topp til tå, med bare en liten plass til øynene (så varmt!). Bak den mystiske masken hans, omgitt av røyk og røde lys, sang og halvrappet han ‘Overcompensate’ og ‘The Contract’. Denne siste var den andre sangen som ble spilt og sangeren var allerede oppe på et bord over publikum. På slutten av det så vi ansiktet hans for første gang.
Noe av det mest fascinerende med konserten var å se hvor mange instrumenter de begge spilte: fra synthesizere, til trommemaskiner, piano, trommer, gitarer eller til og med en ukulele. Dens science fiction-estetikk, forsterket av lysspillene og de suggestive projeksjonene på skjermene, tok oss til et dystopisk, men veldig attraktivt sted. Gjennom hele showet var det umulig å ignorere eller se bort fra det som skjedde der oppe. Sanger som «Shy Away», «Next Semester» eller balladen «Tear in My Heart» strålte med stor intensitet.
Rundt midten av konserten hadde de en slags åpningsseremoni, der de, etter å ha vist bilder av Mad Cool, tente en fakkel og plasserte den midt på scenen. Den ble der til slutten, mellom sporadiske bluss, eksplosjoner og (enda) mer røyk.
I ‘heavydirtysoul’ tok sangeren til slutt av seg skjorta for å tilpasse seg litt til den varme sommernatten vi opplevde og etablerte en dialog med publikum, som gjentok refrenget med ham. På den annen side gikk trommeslageren Dun av scenen for å hilse på fansen, og løp umiddelbart til høyre, hvor det var et veldig høyt stillas. Han klatret opp på den (og viste oss buksene hans, hvor det sto «Mad Cool» på høyde med rumpa hans). En gang på høyden avdekket han trommene og begynte å spille «Drum Show», noe som ga oss et av festivalens beste øyeblikk. I mellomtiden samhandlet Joseph med publikum, tok på seg solbrillene, hattene og lånte fansen.
Som om ikke det var nok gikk sangeren under «Ride» til toppen av lydtårnet og sang derfra det som var en av nattens mest berømte sanger. Kort tid etter ba han en sikkerhetsvakt om å bli med ham på scenen og fikk ham til å synge. For å avslutte en slik fest gikk de litt ut av repertoaret. Midt i sangen «Tally» fremførte de en del av Chers «Believe». Deretter dukket Jack White opp på skjermene og presenterte duoens versjon av ‘Seven Nation Army’. Showet ble avsluttet med pyroteknikk med ‘Stressed Out’ og ‘Trees’.
Et av dagens mest etterlengtede navn var Kings of Leonsom selv om de bød på en veldig solid og fornøyelig konsert, uunngåelig ble overskygget av festen som Twenty One Pilots ville kaste rett etter. Alt i alt skuffet ikke bandet. De dro 15 minutter for sent, og startet med «Finn meg», som hadde stor støtte fra publikum. Caleb Followill erklærte at han var glad for å være der og sa at Madrid var en av favorittbyene hans i verden.
Litt etter litt skapte gruppen en varm atmosfære gjennom sanger så vakre som ‘Revelry’ eller ‘King of the Rodeo’. Det var litt forvirring da de midt i en sang stoppet showet. Sangeren var ikke veldig klar over hva som skjedde, eller om det hadde noe med musikken å gjøre, fordi folk skrek. Han forsto det umiddelbart: Spania hadde scoret sitt andre mål.
I det meste av konserten ble det vist live-opptak av dem som spilte på skjermene. En sjelden gang endret de det for videoer av himmel og natur. En av dem var under ‘Closer’, kanskje det beste øyeblikket på natten og hvor Nathan Followills trommer strålte fremfor alt. Kort tid etter ble «SPANIA HAR vunnet» projisert, og selveste Nathan, som til da ikke hadde hatt på seg skjorte, tok på seg den spanske landslagsdrakten.
Dette var den siste konserten på Kings of Leons Europaturné, og med Calebs ord ønsket de å avslutte den i en fin by full av flinke mennesker sør i Europa. Passende nok, etter dette spilte de «Back Down South». De avsluttet med «Sex On Fire», som som forventet fikk en enorm applaus.
På den lastede Mad Cool-plakaten sto det også Pixiessom som alltid gikk helt til stilen deres og satset på scenisk enkelhet. Ingen flotte lysskjermer, ingen natur, ingen spektakulære projeksjoner. Deres gode arbeid som musikere var nok. Og de gjør det bra, fordi lyden deres er upåklagelig: brettene er merkbare. Det skal også nevnes at festivalens hovedscene har utmerket akustikk og kan høres godt fra hvor som helst, uansett hvor langt unna du er. Og det er på en konsert som denne, for å være rolig og ta hensyn, renheten i lyden er avgjørende.
De kom litt sent i gang, men tok så igjen det med å gå langt over den tilmålte tiden. ‘Gouge Away’ og ‘Wave of Mutilation’ åpnet settet med heder. Kort tid etter ble en versjon av ‘Head On’ av The Jesus and Mary Chain og sangen ‘Isla de Encanta’ spilt. Sangeren, Black Francis, fremførte dem lidenskapelig med sin raspende stemme. Solen gikk ned og det var veldig hyggelig å gå seg vill i gitarplukkene og rockeflyten til bandets klassiske låter. Pixies henvendte seg ikke så mye til publikum, og alt annet enn å spille musikken deres var helt sekundært. «Hvor er tankene mine?» og ‘Into the White’ avsluttet en kvalitetskonsert, uten fanfare og veldig profesjonell. Kanskje litt kaldt, men med 40 grader skal vi heller ikke bli fancy.
På den oransje scenen fikk vi muligheten til å kort gå gjennom settene til to popartister som med ulike forslag satte farge på dagen. Han handlet først Holly Humberstonesom var veldig takknemlig for publikums hengivenhet og for å være der. «Cruel World», fra deres nye album, hørtes spesielt vakkert ut. Hun fortsatte med ‘Blue Dream’, også fra dette siste verket, der hennes delikate stemme skilte seg ut; og med ‘Paint My Bedroom Black’, som mange sang med henne.
Noe senere, sigrid Han dukket opp med sitt vanlige skjønn. Hun er ikke den typiske popdivaen som har på seg umulige antrekk og danser flotte koreografier, men enkelhet har alltid vært hennes personlige kjennetegn. Veldig nært og vennlig gjennomgikk den norske sangerinnen karrieren sin, full av festlig og frisk pop med låter som ‘I Don’t Feel Like Crying’, ‘Mirror’ eller ‘Head on Fire’. Ideell for en sommernatt.
