Spania er i ferd med å gå gjennom sin andre hetebølge på to uker, med start denne søndagen. Vi registrerer rekordtemperaturer i noen av de kaldeste regionene i landet, og det anslås at antall dødsfall i juni knyttet til varmen oversteg tusen. Hvem kunne motstå en festival i Madrid?
Det er en spøk. Heldigvis kan vi takle de overdrevne temperaturene med den beste livemusikken. Det ville ikke være ærlig å si at varmen ikke har preget mye av den første dagen i Río Babel, mer enn noe annet fordi den betinger enhver aktivitet som utføres utendørs i løpet av disse dagene. Dessuten fikk det publikum på festivalen som ble holdt i Miguel Ríos Auditorium i Rivas-Vaciamadrid til å oppføre seg forskjellig avhengig av graden av kvelning som var tilstede.
Mellom klokken 18 og 19 når Rivas 37 grader. Når Chambao De er i ferd med å gå ut for å feire 25-årsjubileet på scenen, rundt klokken 20.30 har temperaturen sunket ett poeng. For øyeblikket er lokalet langt fra fullt og de fremmøtte skiller seg ikke fra fansen eller skyggen som de klarer. Dette er den første måten å ta varme på: dårlig.
Til tross for hvor livlig og morsom La Mari er, og friskheten til sanger som ‘Duende del Sur’ eller ‘Playas de Barbate’, er du så kvalm at du ikke engang har lyst til å applaudere. I disse øyeblikkene er glasset uatskillelig fra håndflaten din. Så mye at du ender opp med å adoptere applausen for døve sammen med resten av publikum. La Mari liker ikke dette så mye: «Tusen takk for så rikelig applaus, vi blir allerede døve», sier hun. «Veldig varmt, ikke sant?» avslutter han. Når artisten introduserer det svært varierte bandet sitt, storslått i sanger som ‘Poquito a poco’, ‘There you are’ eller ‘Papeles Mojados’, henvender hun seg direkte til den delen av publikum som ser på det som skal bli Amaias scene på grunn av den dundrende mangelen på applaus: «Du har kommet også, ikke sant?»
Forlegenheten fører også til at enkelte deltakere ikke klarer å slutte å snakke med kameratene sine midt under konserten, eller akkurat når vokalisten holder en livssynstale. Varmen får deg til å føle deg forferdelig, men La Maris ord er veldig ekte: «Vi må feire livet, vi tar alt for gitt. Det eneste som betyr noe er at vi lever.
Hvis du består denne første fasen, er du trygg. Solen går bort. Banen fylles opp. Det er fortsatt varmt, men konserten Amaia Det fungerer som en mage mot svette og ubehag. Mens noen rundt deg besvimer, blir du lamslått under «The Impossible Life». Du har nå muligheten til å applaudere igjen.
Dette er den eneste konserten som Pamplona-innfødte har planlagt i år i Madrid og første stopp på hennes sommerfestivalturné. Amaia virker til å begynne med litt forvirret, og spør deltakerne om de foretrekker å bli referert til som «Rivas eller Madrid?» Naturlighet fungerer i din favør. Midt i ‘Me pongo colorada’ slutter han å trykke på tastene fordi han ikke husker teksten: «Var det hår? Nei… Det var hår. Vi lever for dette.
Bare hun kan stille et publikum som er opprørt av varmen. Tolkningene av ‘Ya Esta’ eller ‘Auxiliar’ har blitt mer respektert ved andre anledninger, men sammenlignet med hvordan atmosfæren var i Chambao, oppnår Pamplona-innfødte ganske mye. «Du må selvfølgelig allerede ha drukket noen sigarer, men nå ber jeg deg være stille, vær så snill», utbryter han. Du husker at ‘MAPS’ og ‘Giratutto’ er de mest festglade på settet, men det blir ikke oversatt til virkeligheten. Vi er alle litt lamslått. Den siste delen av konserten, med den nye ‘Aralar’ eller den improviserte a cappella av ‘Nuevo Verano’, er like spennende, øm og komisk som i tidligere møter. ‘Yamaguchi’, den samme som ga meg en stendhalazo i fjor i Warm Up, får meg nå til å le takket være en jente som synger den i sin helhet for en mobil servitør som gikk forbi.
Se dette innlegget på Instagram
Det øyeblikket når det er varmere enn vanlig, men det er greit uansett. «Hvor bra det er». Dette oppnås ved å komme vekk fra publikum og kjøle seg ned på tribunen til Miguel Ríos Auditorium, perfekt for den massive konserten med MOTEkanskje bandet med flest publikum for dagen. Det er en flott måte å se konserten til gruppen fra Burgos, som ser ut som en folkegruppe, men som ikke slutter å lansere stadionhymner, den ene etter den andre.
Ja, ironisk nok er haugen og rumlingen av bassen litt savnet. De engleøyeblikkene til et massivt kor som publikum gir blir mye mer verdsatt på avstand, men du risikerer å ikke komme inn på konserten. Det skjer med kameraten min, som spør «hvorfor har du sunget den samme sangen i en halvtime?»
MODA har dagens beste scenedesign, og etterligner taket på en bygning med et stort lysskilt. De nye låtene, som ‘San Felices’ eller ‘I don’t need you to be happy’, fungerer, men klassikerne rocker: ‘Vasos Vacíos’, ‘Catedrales’, høytideligheten til ‘Hay Un Fuego’, den kollektive energien til ‘1932’ og ‘Héroes del Sábado’… Setlisten er nå en så kraftig slutt for en eller annen kveld.
Ikke før dagens store etterspørsel: «De offentlige barneskolene i Madrid-regionen har vært i uavbrutt streik i 3 måneder, og de tar ikke hensyn til oss,» fordømmer en lærer invitert av bandet. Blant annet hevder de å samle inn SMI som gjør det samme arbeidet som resten av utdanningsgrenene: «Vi sparer ikke, vi utdanner,» sier han.
Innen det er på tide Klistremerketog Ultralight kort tid etter, bryr du deg ikke om noe. Du har noen øl med deg, men dehydrering kan ikke lenger nå deg. Det er på tide å svette det igjen. Du har dryppet hele dagen, så litt lenger er greit. Sirkelen er lukket. Sanger som «Olivia» eller «Mari Carmen» er ideelle for dette. Hvis de også inkluderer blunk til sanger kjent av absolutt alle, som ‘All The Small Things’ eller melodien til ‘Better Off Alone’, desto bedre. Ingen går for å se La Pegatina og forventer en konsert som Amaias. Han går på festen og festen er hva det er.
Vi kunne ikke bli på Ultraligera-konserten, men de kunngjorde allerede scenetestene, fulle av flammer, som ikke kom til å slutte å svette. Faktisk så det ut for meg som om brannene ble aktivert rett til rytmen til La Pegatinas ska. Kanskje jeg hallusinerte. Kanskje det var en luftspeiling. Betyr det at Babel-elven var en oase?
