Jeg høres ut som en gammel mann som mumler med en tannpirker i munnen, men jeg kan ikke tenke meg et bedre og mer illustrativt uttrykk: i tider da for mange serier virker som lange filmer, virker «The Pitt» (HBO) helt motsatt: en serie for livet. Men «old school» vel, som Madonna, russesalaten eller en leie fra 90-tallet.
I ‘The Pitt’ følges ikke budene fra moderne plattformfiksjon: ingen vanedannende pilot, ingen skjematisk brytende sentral episode, ingen utfyllende kapitler (og kapitler), ingen pyroteknisk og åpen slutt, ingen akrobatiske sekvensbilder, eller et fotografi som er mørkere enn en video av The Sisters of Mercy. Det går heller ikke 120 år fra en sesong til en annen (husker noen hva som skjedde i ‘Euphoria’?).
Slik sett føles ikke serien laget av veteranen R. Scott Gemmill så kalkulert. Han kommer til poenget med presisjonen og hurtigheten til en lege som intuberer en pasient på randen av døden. Gemmill er en gammel skoleskaper. Han har jobbet i årevis i prosedyredramaer som ‘ER’, ‘JAG: Red Alert’ eller ‘NCIS: Los Angeles’, og hans mestring av rytme og narrativ flyt er forbløffende, og kombinerer både karakterer (alle veldig godt tegnet, fra legene til pasientene) og dramatiske linjer på en ekstraordinær måte.
Denne andre sesongen holder dydene til den første intakte. Det er like underholdende, emosjonelt og inspirerende. Iscenesettelsen beholder sin effektivitet, alltid til tjeneste for historien og skuespillerne. Det er bare to bemerkelsesverdige variasjoner. Den første er en større kritisk belastning i talen hans. Jeg skal ikke avsløre noe: det er nok å påpeke at serien ikke unngår spenningene i den sosiopolitiske virkeligheten i USA, og den er heller ikke redd for å ta parti, innlemme konflikter som på en svært gjenkjennelig måte refererer til nåtiden.
Den andre modifikasjonen er mer tvilsom. Hvilken manusforfatter har tenkt på å forvandle Dr. Robby fra en strålende, følsom og karismatisk lege, som takler traumene sine så godt han kan, til en drittsekk, plaget og narsissistisk sjef som hele tiden leter etter at noe skal skje ham? Hvorfor har plutselig hans eksistensielle ubehag kommet i forgrunnen, og nesten fullstendig monopolisert de siste episodene?
Jeg mistenker at det er beslutningen til skuespilleren selv, Noah Wyle, som også er forfatter, regissør og produsent av serien. Jeg mistenker at intensjonen hans er å gi karakteren mer psykologisk rikdom, forveksle kompleksitet med affekt, dybde med «intensitet», protagonisme med hamstring. Jeg mistenker at hvis de fortsetter den veien i tredje sesong, allerede bekreftet, kommer de til å ødelegge karakteren.
