For fire år siden forlot den norske manusforfatteren og regissøren Kristoffer Borgli halve Cannes med rumpa i en vri takket være den svært svarte ‘Sick of Myself’ (2022). Blant dem som ble fascinert av filmen var Ari Aster. Regissøren av ‘Beau is afraid’ sponset ham som produsent da han landet på A24. Hans Hollywood-debut levde opp til forventningene som ble generert: ‘Dream Scenario’ (2023) var en enormt unik og suggestiv satire på viralitet, avbryte kultur og moderne narsissisme.
Skyggen av Charlie Kaufman ruvet imidlertid konstant over den filmen. Dens blanding av kafkask surrealisme og eksistensiell angst refererte uunngåelig til forfatteren av ‘I’m Thinking of Leaving’ (2020), til det punktet at den kunne oppfattes mer som en strålende variasjon av det bildet enn som et resultat av et helt personlig utseende.
Med ‘The Drama’, også produsert av A24 (og igjen med Ari Aster som skyggegudfar), ser Borgli ut til å ha nådd et nytt nivå. På den ene siden har han klart å tiltrekke seg to store Hollywood-stjerner som Zendaya og Robert Pattinson (begge utmerkede), et utvetydig tegn på at han ikke lenger bare er et løfte fra indiekretsen, men en forfatter med kapasitet til å gjennomføre høyprofilerte prosjekter innenfor den amerikanske industrien.
På den annen side bekrefter filmen en mye mer gjenkjennelig og personlig personlighet. Den sosiale satiren, emosjonelle grusomheten og den ubehagelige humoren som definerte hans tidligere verk er fortsatt til stede, med ekko av Ruben Östlund eller Yorgos Lanthimos, men nå fremstår de artikulert gjennom en stemme mindre avhengig av eksterne referanser (uansett hvor mange blunk til Louis Malle eller Bergman) og mye mer selvsikker.
‘The Drama’ fungerer veldig bra som en romantisk antikomedie. Gjennom spørsmålet «Kjenner vi virkelig partneren vår?», vrir Borgli gradvis på de klassiske kodene i sjangeren, i sitt aspekt av romantikk med drukkenskap som fører til en bryllupsapokalypse, inntil de forvandler dem til en urovekkende og veldig mørk dramatisk komedie om besettelse, emosjonell paranoia og umuligheten av å få fullstendig tilgang til den andres intimitet.
Iscenesettelsen forsterker hele tiden denne psykologiske driften. Gjennom en montasje som er spesielt leken med temporalitet, kombinerer Borgli med enorm dyktighet og på en veldig morsom måte det ekte med det forestilte, det Pattinsons karakter projiserer på forloveden. Ord, minner eller små dagligdagse gester får dermed en nærmest paranoid dimensjon, som om enhver detalj kan skjule en fremtidig trussel.
Fra det sammenstøtet mellom romantikk og paranoia, mellom kjærlighet og dens grenser, er humoren til filmen født. Borgli bekrefter dermed sitt talent for å trekke ut ubehag og komedie fra samtidens følelsesmessige elendigheter, og konsoliderer seg selv som den nåværende store kongen av cringe satire.
