Naiara var vinneren av Operación Triunfo 2023. Kunstneren fra Zaragoza skilte seg ut for sin veldig kraftige stemme, og ga en av de mest minneverdige forestillingene i utgaven med sin versjon av ‘Gata Bajo La Lluvia’, av Rocío Dúrcal. Nettopp i morgen slipper hun ‘La Española’, hennes første EP med Universal, der hun hyller de store innen spansk musikk, fra Las Grecas til Rocío Jurado. Med denne våger han å dekke en av sine største hymner.
Siden hun forlot konkurransen har Naiara gitt ut flere singler som hun har prøvd forskjellige stiler innen samtidspop med, fra elektropop til «You Have to Know» til urban pop fra «Enlokiá» eller «Veneno». Men med utgivelsen av denne EP-en forsikrer hun at hun har funnet den lyden som best definerer henne.
Vi snakket med Naiara om den «lange og harde» prosessen med å lage «La Española», rollen som folklorica i livet hennes, finne sin egen lyd og turneen hun avlyste i fjor.
Siden vi er her på Candela, ville jeg spørre deg hva et så ikonisk sted formidler til deg.
Ja, å tenke på at så mange artister som jeg beundrer har passert her… jeg vet ikke, det er en opphopning av utrolige følelser og sensasjoner, egentlig.
Din første EP, ditt første prosjekt som sådan, kommer ut. Hva er sensasjonene?
Jeg har mye lyst og mye entusiasme. Vi har lagt all kjærligheten, delikatessen og hengivenheten, både teamet mitt og jeg. Til slutt har denne veien vært litt lang, litt hard, men givende på samme tid. Jeg tror jeg har noe i hendene som representerer meg og definerer meg som kunstner, som har tyngde. Jeg tror hele alt som er ‘La Española’ identifiserer meg mer enn noe annet.
Hvorfor sier du at det har vært langt og vanskelig? Hva har vært komplikasjonene?
Mer enn komplikasjoner, la oss si at det vanskelige har vært det faktum å finne meg selv kunstnerisk. Jeg kommer fra et orkester der jeg har sunget absolutt alle stilarter. Så, ok, jeg har sunget alt, men hva vil jeg projisere som artist? For å oppnå suksess har det vært mange feil. Jeg har laget mange sanger som aldri vil se dagens lys. Det har vært vanskelig for meg å finne meg selv, egentlig. Jeg har trengt tidene mine, jeg har hatt behov for å fjerne lag av meg selv, dempe alt det ytre, støyen og rett og slett fokusere på det jeg vil være. Se tilbake, hvor jeg kommer fra, min opprinnelse, mine røtter…
Singlene du har gitt ut så langt spenner fra italiensk pop til bachata. Mener du denne prosessen?
Singlene som jeg har gitt ut er også en del av meg. Det er sanger jeg elsker og som jeg ikke utelukker å fortsette å lage, for for meg er musikk gøy, det er å leke med den. Jeg vil ikke lukke meg for bare én ting. For meg ville det vært kjempekjedelig å gjøre bare én ting. Singlene som jeg har gitt ut… Der er de. La oss si at jeg ønsket at prosjektet mitt skulle være noe mer solid, med en annen vekt, med en historie, med et hvorfor. Så, når det gjelder singlene, utelukker jeg ikke å gjøre en reggaeton, jeg utelukker ikke å gjøre en bachata igjen. Jeg mener, jeg er helt åpen for det.
«Jeg anser meg selv som en superspansk kvinne og superstolt av hvor jeg kommer fra»
Hvor kommer den grandiose tittelen fra?
Tittelen er mektig. Jeg anser meg selv som en superspansk kvinne, jeg er superstolt av hvor jeg kommer fra, av landet jeg ble født i, av våre skikker, av spanske kvinner, som er de beste, og av måten vi har gjort ting på med så mye lidenskap og så mye kraft. Tittelen kommer fra en studioøkt jeg hadde for lenge siden med en komponist som heter Yassir, og han sang et stykke av en sang vi skrev, og uttrykket var slik: «Klubben kommer inn og de stirrer fordi alle vil spille den spanske.» Så vi sa: «Wow, den spanske» og der ble den værende. På den tiden trodde jeg at det var et navn jeg ville elske for et prosjekt, for jeg kunne ikke føle meg mer spansk.
Så det var ditt første alternativ.
Det har alltid vært «La Española», alltid.
Det er en hyllest til spanske kvinner, men også til musikken deres. Du sampler Las Grecas, du coverer Rocío Jurado… Hvilken rolle har denne musikken spilt i livet ditt?
Siden jeg har en grunn til å eksistere, hørte jeg hjemme hos meg på Isabel Pantoja, Rocío Jurado, Las Grecas… Jeg så dem på TV og imiterte dem. Jeg la meg selv på et teppe og lot som jeg var en bata de cola og begynte å danse. Og i denne skapelsesprosessen, ved å kunne fjerne disse lagene og lytte til meg selv og vite hvor jeg vil ta prosjektet mitt, sa jeg at dette er musikken som virkelig har oppfylt meg. Jeg ville bli en folkejente med tatoveringer.
Hvordan forholder du deg til å lage en cover av en så flott sang som Rocío Jurados, ‘Como Yo Te Amo’?
Med mye stolthet og mye kjærlighet. Til slutt føler jeg at jeg vil dedikere den sangen til alle spanske kvinner og spesielt til Rocío, som jeg føler har åpnet mye for de følgende som har kommet senere. Det er som en kjærlighetssang mot kvinner, mot meg og mot alle spanske kvinner.
Hvordan har det vært å jobbe med Alba Morena på komposisjonen og Rico Rosa på produksjonen?
De er superenkle å jobbe med. Jeg tar alltid med meg skissen til sangen, med noe skrevet og slikt, og derfra utvikler vi ideene. Alba er en utrolig låtskriver og Rico er en fantastisk produsent. Virkelig, med ham finner vi lyden av alt. Det har vært et vendepunkt i prosjektet mitt.
Synes du en artist bør finne lyden sin?
Jeg tror på en eller annen måte det er viktig, for mange ganger, eller i det minste jeg, hører du på en sang i tre sekunder, og du vet allerede hvem den er fra, slik den høres ut. Det er det jeg ønsker å oppnå, for at folk skal vite hvordan en av sangene mine høres ut. Jeg tror det er viktig å finne det, men det er komplisert. Jeg har lett etter det lenge, men jammen. Med arbeid, innsats og lyst er alt mulig.
Det er en vanskelig ting å tvinge, er det ikke?
Mer enn vanskelig er det et spørsmål om utholdenhet. Det er å sette deg selv, og sette deg selv, og sette deg selv, og veilede deg selv etter hva du liker, hva du ikke liker… Prøver. For å få rett må du gå gjennom mange feil.
«Spanske kvinner er best»
Alle dere som har forlatt OT 2023 og påfølgende utgaver har møtt en helt annen bransje enn for noen år siden. Hva overrasket deg mest da du forlot konkurransen?
Alt generelt. Å gå hånd i hånd med et så stort selskap som Universal er en veldig god støtte. Ærlig talt, jeg har ingen klager. De har hjulpet meg mye, de lytter til meg, de støtter meg og… jeg vet ikke. Det er selvfølgelig mange ting å forholde seg til, men jeg er fornøyd.
Hvis det ikke er noen klager, er alt i orden.
Og hvis det er det, skal jeg ikke fortelle deg det (ler).
Da du kom ut, kom du også ut som vinneren av konkurransen. Det har sikkert en komplisert side.
Er det vanskelig å vinne en konkurranse med 14 000 mennesker? Vinne 100 000 euro? For meg har det kompliserte vært å administrere mer av hvordan hele livet ditt er, som er så annerledes for deg, men muligheten for meg har vært fantastisk. Det har vært et vendepunkt i min karriere. Jeg mener, hvis jeg ikke hadde gått gjennom OT, ville jeg kanskje ikke vært her akkurat nå.
Det er klart at mange vil fortelle deg at du ikke har noe å klage på, men det er ikke lett å administrere alt det.
Det forandrer livet ditt så mye at det er mange ting å forholde seg til, mange ting å lære å håndtere, mange stimuli på veldig kort tid… Men hei, vi er skapt for alt som kommer.
Hvordan fokuserer du når du forlater OT, når du møter alt dette?
For meg er den beste måten å være rolig, glad og for at alt skal være i orden å være sammen med mine vanlige folk. Mine livslange venner, min familie, mine søstre, min mor, min bestemor, går i parken for å spise piper med vennene mine, gjør de vanlige tingene… Jeg gjør ikke noe annerledes enn det jeg gjorde før.
«Orkesteret har vært scenen der jeg har vært lykkeligst i hele mitt liv»
Jeg syntes det var morsomt det du sa på Ana Milans program, da du sa at du ikke dro til forestillingen ved OL i Paris med OT fordi du hadde sverget å gå på messene i byen din for å se orkesteret du jobbet i.
Hva vet jeg? Noen ganger lar jeg meg styre av hva hjertet mitt forteller meg og jeg føler meg veldig ansvarlig for arbeidet mitt, men det var noe som ble bestemt på en måte som for meg ikke var den beste eller riktige. Jeg tror arbeidet diskuteres privat, ikke foran kameraer som i konkurransen. Jeg hadde sagt nei hvis de hadde spurt meg bakfra, selvfølgelig. Jeg ville ha sagt nei, men ikke for noe, men fordi vi var friske ute av konkurransen og jeg trengte litt luft for å være sammen med folket mitt, og jeg ga også et løfte. Og når jeg lover noe, holder jeg det.
Jeg innbiller meg at det var verdt det.
Jeg angrer ikke det minste på det.
Hvordan er livet til en orkestersanger?
Veldig kaotisk. Du må reise hele dagen, herfra til der, og det er mange timer på scenen. Det er vanskelig, men det er veldig gøy. Orkesteret ga meg alt jeg har lært. Det var som skolen min. Det var 150 forestillinger i året, tenk. Og jeg var der i nesten 10 år. Det er familien min. Jeg sier det mange ganger, at hvis jeg måtte komme tilbake, ville jeg returnert stolt og med hevet hode, for jeg har vært veldig glad. Jeg tror det har vært det lykkeligste stadiet jeg har vært i hele mitt liv.
Du avlyste en turné fordi du sa at du ikke ville gjøre den uten et album. Blir det en omvisning i ‘La Española’?
Foreløpig kommer ‘La Española’ ut i dag. Hva som kommer i fremtiden vet jeg ikke engang.
