I ‘Derry Girls’ demonstrerte dens skaper, Lisa McGee, en bemerkelsesverdig evne til å flette sammen to forskjellige toner og registre, sosiopolitisk drama og tenåringskomedie, innenfor samme historie, og sikre at begge eksisterer samtidig uten å overskygge hverandre og at historien fungerer samtidig på to dramatiske plan. Vel, i sin nye serie, «How to Get to Heaven from Belfast» (Netflix), utfører McGee en trippel salto: kombinerer humor, drama og, også, mystikk. Og alt fungerer fantastisk igjen.
Premisset er enkelt: hva ville skje hvis noen venner i «Derry Girls»-stil hadde vokst opp og ble tvunget til å etterforske en forbrytelse knyttet til ungdommen deres? Serien følger tre nordirske kvinner midt i en midtlivskrise (trioen av skuespillerinner er fabelaktig) som, som i «Yellowjackets» (som den deler mer enn én parallell med), bærer på en mørk hemmelighet fra da de var tenåringer og uatskillelige venner.
Deres ankomst til den fiktive byen Knockdara, befolket av eksentriske karakterer (à la ‘Doctor in Alaska’ eller ‘Twin Peaks’), setter i gang en historie som kombinerer kriminelle intriger (med elementer av rural noir, folkeskrokk og koselig krim), med et generasjonsdrama om fortidens sår, den typen som om nåtiden og frustrasjonene var annerledes enn de hadde minst forventet, da de var unge.
Alt dette krysses av en meget effektiv humor med flere registre: verbalt, med raske og vittige dialoger; fysisk, til tider nær slapstick; svart, knyttet til selve kriminelle handlingen; romantisk, nedfelt i karakteren til politimannen; referensielt, med nikk til tenåringspopmusikken på nittitallet og to tusen (B*Witched, Five, tATu, Las Ketchup) og til Hitchcocks univers (fyret, motellet); og også meta, ved å leke med ideen om at en av hovedpersonene er manusforfatter for en politiserie.
Sammen med McGee skiller to vanlige navn i nyere britisk fiksjon seg ut i regioppgaver: George Kane, regissør for Phoebe Waller-Bridge-serien «Crashing» og flere episoder av «Inside No. 9», og Michael Lennox, regissør for selveste miniseriene «Say Nothing» og «Derry Girls». Jeg nevner dem fordi ‘How to Get to Heaven from Belfast’ også skiller seg ut for sin bemerkelsesverdige iscenesettelse.
Serien er full av uttrykksfulle ideer like kraftfulle som dansesekvensen i den første episoden, der hovedpersonene møter tenåringsjeget sitt, eller den der vi ser en scene fra fortiden mens vi lytter til lyden som er tatt opp på en opptaker i nåtiden, og dermed overlapper to tidslinjer.
De er to eksempler på hvordan regissørene ikke bruker formelle ressurser kun for å illustrere manuset på en rutinemessig måte, men for å poetisk utforske følelsene som banker under en tilsynelatende lett og bekymringsløs historie, men impregnert med en dyp melankoli i møte med tidens gang.
