Tidlig på lørdag på Primavera Sound, før jeg ser Little Simz, MBV og Gorillaz, smaker jeg de siste minuttene av Ven’nus på Shwarzkopf-scenen. Catalanen er dedikert til soveromshyperpop, der stemmen hennes skiller seg ut. Han sier at det ikke gir noen mening å være på Primavera Sound og ikke spille sangen hans om Primavera Sound, og at han ikke bryr seg om de klipper den… Men de klipper den og han har ikke noe annet valg enn å slutte, fordi den starter Sofia rett foran, på havnescenen.
Sofias mørke, retrofuturistiske synth-pop står i kontrast til den drepende sola og varmen som faller kvart over fem på ettermiddagen. Alene, i strengt svart, håndterer hun tastaturer og programmering. Musikken deres er like suggererende som den er nøktern, den virker reddet fra en demo av en gammel gruppe fra 1981, med et lo-fi-preg som også kan minne oss om John Maus. Hun danser oppslukt av sangene sine, og bassen og rullene gir gjenklang, på en fysisk måte. ‘I don’t care’ øker bpm, noen få av oss våghalser danser i solen. Små perler som ‘Círculos’ eller ‘Ganar el amor eternal’ faller inn, med god romklang i stemmen. Og den avsluttes med mini-hiten «Say Goodbye», martial og robotisk.
Etter varmen er skyggen og tribunene på Cupra-scenen velsignet herlighet. Og enda mer hvis de tjener til å se Grace Ives. Faktisk er det mange modige mennesker foran scenen, i solen klokken 18. Ikke rart: Grace er en storm av glede, rosa hår og superpop med akkurat det rette snev av drama, hun utstråler en energi fra John Hughes’ tenåringsfilmer fra 80-tallet. Hun blir akkompagnert av et minimalistisk band: et trommesett og synthesizere. Det starter med en uimotståelig ‘Avalanche’. Keyboardriffene høres dundrende ut. Til slutt tar han av seg solbrillene i en annen hit, ‘Fire 2’. Men de annonserte nettopp Olivia Rodrigos konsert, og mange fremmøtte rundt meg skriker. Jeg mister oversikten over konserten et øyeblikk når jeg sjekker WhatsApp og kommenterer stykket, men jeg kommer tilbake med den oseaniske skjønnheten som er «Now I’m». ‘Stupid Bitches’ er et godt stykke nærmere: alle tilstedeværende spretter og Grace snurrer fornøyd, til rytmen til de smittende synthlinjene. Konsert av ren glede.
Sophs De har etiketten «ser ut som Strokes». Men når jeg kommer til havnescenen, er det de minner meg om Mano Negra eller Calexico, på grunn av den moroa de satt sammen mellom tex-mex-musikk, mariachi-drive og spansk gitar. Men de har også mye 90-talls alternativ rock, ska og punkrock. Live er de mye mer energiske og sprø enn på plate. Hvis de senker stempelet et øyeblikk, spøker de med at neste gang «kommer de til å spille det raskere.» Men når ‘Sweat’ kommer, kan du se The Strokes-stil utførelse. Men det er bare en ingrediens til i hans sprø og effektive blanding.
Konserten av Gelli Haha Det er den typiske popkonserten til hele festivalen, tilgi meg resten av kandidatene. Men det er et eksempel på hvordan man kan sette sammen et perfekt show med få elementer og mye fantasi og talent. På Shwarzkopf-scenen er Gelli og hennes samarbeidspartnere: to dansere, en trommeslager, en fløytist og en programmerer, som fremfører et show koreografert til millimeter og superestetisk, alt i flate farger, deres røde og gule som vises på skjermene, med rekvisitter som virker hentet fra Party Fiesta. Konserten inviterer til å ta bilder og videoer hele tiden, gitt det store antallet ikoniske øyeblikk som oppstår. Og samtidig vil du ikke fotografere noe, for da mister du detaljer.
Alt for å forsterke «Gelliuniverse» til «Switcheroo», en artefakt av marspoplåter, full av påvirkninger og samtidig veldig personlig. Gelli er som en tegneseriefigur, en slags manga-superheltinne. Alle av oss tilstede er tilhengere av «Gelliuniverset», og så snart stolpene med «Funny Music» lyder, er vi allerede utslitt, selvfølgelig. Og alt skjer ustanselig foran våre forbløffede øyne: flerfargede telt, hoppe på trampoliner i ‘Bounce House’, gå ned i gropen i ‘Piss Artist’, spille en saksofonsolo med en cuchufleta i ‘Dynamite’, imitere Esther Williams i tørt i ‘Pluto Is not a Planet Is a Restaurant’… Det er til og med hula! På Primavera går de litt utenfor manuset for å synge gratulerer med dagen til Juju, en av danserne. Alt er så sprøtt og fantastisk frem til avslutningen med deres nye singel ‘Klouds will Carry Me to Sleep’. Et frenetisk og morsomt show. Og en av festivalkonsertene.
Se dette innlegget på Instagram
