Lite har endret seg for Sen Senra de siste to årene. Han har fullført sin ambisiøse trilogi, ja, men Movistar Arena er fortsatt ikke utsolgt og han bryr seg fortsatt ikke. Og hvilken glede for denne siste. At den galisiske artisten ikke engang har satset på full kapasitet på lokalet, i motsetning til forrige gang, har ingenting med en nedgang i musikalsk kvalitet å gjøre. Det er rett og slett et markedsføringsproblem. En som ikke har hindret ham i å fremføre en ekspansiv to og en halv times konsert som, selv om den ikke var perfekt, var den spennende finalen som ‘PO2054AZ’ fortjente.
Da han lurte på hvilke sanger han skulle inkludere i avskjedskonserten på denne scenen, som har gitt opphav til tre bind med album, så Senra i speilet og sa: ja. Denne «siste messen» ble laget for artistens største fans, med tre distinkte deler. En for hvert album, i kronologisk rekkefølge. Han har ikke sunget alle sangene på hver LP, men nesten. Vi har vært i stand til å høre live-versjoner av mange sanger for første gang, men ingen spor av andre som har holdt seg konstant i setlisten gjennom årene, for eksempel ‘Completely Loco’ eller ‘Ataúd’. Det er heller ikke at han har blitt stående alene med det offisielle plottet, for ‘Padiante’ har vært savnet i siste del, fordi det er hans eneste sang på galisisk.
I løpet av disse årene, og hovedsakelig på festivaler, har Sen Senras konserter gått gjennom mange endringer. Vi har sett ham med et akkompagnerende band, med et gospelkor for ‘Da Igual Que Opine La Gente’, med versjoner helt forskjellige fra originalene… Ingenting av dette har skjedd i hans store messe. For det aller meste av konserten var det Senra som ble sett på scenen som sang over studiobasen. Veldig bra, forresten, men ikke noe mer. Med hvor bra den siste delen ville vært med et ekte band. Dette er grunnen til at delen av bind II (‘Emigranten’ eller «Hvis ikke, hva spiste du her? Poteter og collard greener?», omskrivning av Senras bestemor) har vært minst interessant, fordi låtene er litt svakere. Fagott? Kanskje, men Christian har kompensert på andre fronter.
Forslaget hans forblir minimalistisk, med tre litt mettede sett slik at Senra ikke slutter å skinne. Dette fungerer av seg selv, med husvegg og halvhogd tømmerstokk i første del, soverom i andre og stue med vinyl i den siste. Men vær forsiktig, for historiefortellingen om at stammen avslutter konserten med nye grener er et høydepunkt. Disse settene føltes som noe ut av et skuespill. Danserne som fulgte noen deler av showet bekreftet bare denne ideen. Forresten, helt ny. Jeg kunne ikke klassifisere typen dans med sikkerhet, men moderne og abstrakt virker som gode adjektiver for meg. Teatern nådde sitt høydepunkt i de siste øyeblikkene av konserten, under ‘PO2054AZ’ og ‘Hasta El Fondo’, med dans som ble forestilling.
I tillegg til de velkomne nye funksjonene, har Senra også gjenopprettet noen elementer fra alle disse årene. Den ene var den mekaniske avslutningen på «Ikke bekymre deg». Den andre var Juan Habichuelas gitar i ‘Familia’. Det var det rent musikalske øyeblikket av, ikke bare bind I («The Origin» eller «Hvem sa at han skulle bli artist? Og det gjorde han»), men hele konserten. Vi så den første gang for to år siden, og i går kveld var den enda bedre. Det er direkte noe av det beste Sen Senra har gjort på scenen. Umulig å lukke munnen, både på grunn av artistenes selvtillit og på grunn av publikums medvirkning i det enkle refrenget.
«The Last of the Last» tok slutt med bind III, offisielt med tittelen ‘The Return’. Senras bestemor deltok ikke i dette mellomspillet, men jeg klarte likevel å fange den mest passende tittelen fra artistens egne ord: «Trött og glad». Denne siste delen av showet var den som best definerte reisen til ‘PO2054AZ’, og kombinerte de mest høytidelige øyeblikkene med den episke naturen til den typen odyssé. ‘Idea Loca’ og ‘ROMEO’ fulgte etter hverandre med Senra på henholdsvis gitar, akustisk og elektrisk, og ikke ett akkompagnement til. En løkkepedal, det eneste. Han sitter rolig i en sofa. Så, da det så ut til at det ikke var plass til sanger utenfor trilogien, fulgte ‘Tumbado En El Jardín Viendo Atardecer’, ‘Perfecto’ og ‘Ya No Te Hago Falta’ på hverandre. Med sistnevnte lå spenningen til å ta og føle på i lufta. Det er veldig hakkete på dette tidspunktet, men ved anledninger som dette kan man ikke gjøre annet enn å være med på applausen.
Tonen på konserten tok en 360 graders vending øyeblikkelig da gitarene til ‘Por Si Vuelve’ spilte og forble slik til ‘La Belleza’. Det ble ikke spart på noen kostnader på denne sangen. Dansere her, fyr der, Senra på gitar… Showets klare klimaks, bare i stand til å bli overgått av de reneste følelser.
Senra beskrev trilogien hans som en «prosess», og ikke et enkelt «prosjekt.» Derfor måtte han holde tårene tilbake under sin siste tale: «Denne veien tvang meg til å gå gjennom mange ting, å miste ett liv for å få et annet». I disse øyeblikkene var det ingenting igjen av Sen Senras mystiske og «kul som faen» karakter. På scenen var det bare en gutt fra Presqueiras som flippet ut over alt foran ham. Hyllesten til Woody Guthrie skrevet på gitaren hans, en sikkerhet: «Denne maskinen dreper glemselen.»
