Estrella Morente har nok en gang lagt igjen en overskrift om Rosalía, dager etter å ha uttalt at katalaneren hadde «misspektert» henne for å ha redusert hennes bidrag til ‘La Rumba del Perdon’ til enkle refrenger. Selv om Morente og Sílvia Pérez Cruz i ‘La Rumba del Perdon’ ikke bare synger refrenger: stemmene deres høres klart og tydelig i det siste minuttet av sangen, selv med separate linjer.
I det intervjuet gjorde Morente allerede flere retoriske piruetter enn i Cirque du Soleil, og sørget for at ordene hans slett ikke ble redusert til et «raserianfall» – siden de virket veldig likt det – og insisterte på at Rosalía hadde «respektert» ham for å ha forlatt de fleste av bidragene hans fra albumet hennes. Morente sa at «du leker ikke med kunst», men hun gjorde det til et moralsk spørsmål, og malte kreative avgjørelser som om de var personlige klager. Alt dette etter at Rosalía gadd å invitere henne til albumet hennes.
Etter uttalelsene hennes for Catalunya Ràdio, siterer La Vanguardia en annen uttalelse av Estrella Morente – sannsynligvis uttrykt tidligere – der hun forsikrer at «det som skjedde med Rosalía er veldig bra, men det er ikke nytt, jeg opplevde det allerede for mange år siden med min far.» Estrella, datter av Enrique Morente, er ikke lenger filtrert og går direkte til å ta æren for Rosalías suksess og hennes kunstneriske fortjeneste.
Morente bekrefter at «jeg vil ikke at det skal høres nedsettende ut, men det Rosalía gjør er ren morentiansk skole.» For det første er det påfallende at han ser bort fra at «men» er det mest avslørende ordet som finnes. Ja, dine ord de høres ut å forakte. Men de motsier også hverandre: Først sier han at Rosalías verk ikke er nytt, og så sammenligner han det med det Enrique Morente gjorde, som blandet sjangre som allerede fantes tidligere. Rosalía gjør det samme i en annen sammenheng.
Morente revolusjonerte flamenco, det er det ingen som tviler på. Men Rosalía også, og hun har også skapt en skole: du må bare se på hvor mange artister som har dukket opp de siste årene i hennes fotspor, som Judeline, CURRO eller María José Llergo. Flamenco var allerede hybridisert med tusen ting før, men Rosalía har visst å oversette det til det 21. århundre, bryte ned alle barrierer, integrere det i elektronisk, latin eller orkestermusikk. Og selv om ti artister hadde blandet akkurat disse sjangrene før Rosalía, ville de ikke gjort det på samme måte.
Morentes ord minner om kritikken som Rosalía fikk i starten av karrieren. Estrella undervurderer arbeidet sitt fordi, ifølge henne, «det ikke er nytt» og fordi faren hennes visstnok gjorde det før. Fra dette synspunktet ville Rosalía ha måttet finne opp hjulet for at hennes arbeid skulle ha verdi, som om flamenco ikke i seg selv var en tradisjon bygget på konstant blanding og nyfortolkning av stiler. Har Morente forresten glemt at Rosalía ga ut en sang kalt ‘Omega’ for to år siden?
Estrella appellerer også til kombinasjonen av «rock med det hellige» og bruken av «forskjellige språk» i «Lux» for å hevde at Rosalías arbeid skylder sin eksistens til eksperimentene til Enrique Morente. Det ser ut til at for henne kommer innovasjon innen flamenco fra faren hennes, som om det ikke hadde vært andre forstyrrere av flamenco som Morente. Uten å gå lenger, Camarón, en avgjørende innflytelse på Rosalía.
Estrella må derfor forklare nøyaktig hva hun mener med ny eller nyskapende musikk, hvis et forslag kan bli ugyldig ved å spore hennes påvirkninger til opprinnelsen som passer henne best. Realiteten er at Rosalía opererer i en annen bransje, med andre språk, i en annen kontekst og for et annet publikum, og at hennes innvirkning er absolutt mainstream og global. Hvis hun ikke skjønner hvor mye av en pioner Rosalía er – og hun er morsom, fordi hun er på albumet sitt – går hun glipp av noe.
