I 2018 tilsto Cecilio G. overfor Carlotta Cosials at han hadde hørt at Hinds var «litt dårlig live». I 2026 er rapperens karriere fortsatt veldig lik det den var den gangen, men det er så mange endringer som Madrid-bandet har gjennomgått – bare halvparten av den opprinnelige vaktlisten gjenstår – at det er normalt å lure på om de kanskje er samme gruppe. Det spiller ingen rolle, for nå er vi sikre på at hinds aldri har hørt bedre ut.
Cosials og Ana Perrotes tilbakekomst til La Riviera, ledet av Inverfest, har vært en av de konsertene som trollbinder på sine egne fordeler. Den typen som starter beskjedent og overrasker deg litt etter litt til de ender opp med å røre himmelen. Anledningen fortjente det: «The end of an era», kunne leses på skjermene før Hinds steg på scenen. Det var avskjedskonserten for det som er deres beste album, ‘Viva Hinds’, så spenningen økte gradvis under settet. Den nådde sitt høydepunkt med «Superstar», en sang de komponerte i «det laveste øyeblikket bandet noen gang har vært i», «beseiret».
‘
Med tårer i øynene, og like etter noen kjærlige ord fra Perrote til sin uatskillelige følgesvenn («Det er vanskelig å finne en sånn venn») før han spilte ‘Bamboo’, snakket Cossials med total oppriktighet: «Ingen album har gjort meg så glad som dette. Det er ingen poeng å sammenligne. En publisist vil si at fremtiden er vakker, men det er alltid det verste som er det beste albumet. Derfor var ‘Superstar’ det emosjonelle øyeblikket på konserten. La oss ikke glemme at Hinds faktisk var på nippet til å gå i oppløsning.
Det var takket være «våre venner og familier», med Perrotes ord, at vi i går kveld kunne glede oss over virkelig flotte sanger. ‘Boom Boom Back’ gjorde det klart at Hinds opprettholder garasjelyden, nesten søppelplass, i gitarene sine. Den samme grunnen til at de begynte å skille seg ut på Madrid-scenen, selv om de fant ekte suksess på den andre siden av dammen. Hvis refrengene til sanger som ‘Riding Solo’ før var kaotiske, er de nå et tulling. Da «Stranger» kom på, var det eneste jeg savnet at alt hørtes litt høyere ut. Hvis ørene mine sprakk, var det heller ikke noe problem. ‘The Bed, The Room, The Rain and You’ viste på sin side at hinds har mer enn utviklet seg fra tiden da sangene deres var basert på tre sinte akkorder og lite annet. Forestillingens intime, drømmepop-touch var en å gå seg vill i uendelig.
Ikke alt har vært perfekt. Det har vært miniskruinger, som Cossials gitar-«solo» i ‘The Club’. Hun tar tydeligvis feil, hun ler av seg selv og publikum bryr seg ikke. Normal. Det er en liten ulempe med et ekstremt morsomt sett, og der de to frontkvinnene utstråler karisma. «Måtte Gud fange oss tilstått, seks kalkuner på den jævla scenen,» sier Carlotta når hun inviterer to jenter til å spille «San Diego» med dem. «Men vær forsiktig, ikke hent henne på den måten», forteller Ana til en av sikkerhetsvaktene. Et av kveldens sitater kom fra Cosials, like før han spilte «Spanish Bombs», en «antikrigs»-klassiker: «Hvis Joe Strummer var her i kveld, ville han sagt «Free Palestine».
Så vakkert når energien er smittsom. La Riviera-publikummet startet fryktsomt, men da ‘En Forma’ kom, virket det som en spansk popklassiker. Ting som de er: Hinds tolket det som om det var det. I tillegg til å bringe rundt 15 jenter på scenen («Hvor er kapteinene våre!?»), var lidenskapen som de 4 artistene – inkludert María (trommer) og Paula (bassist) – levde med i avskjeden til konserten, verdt å gjenta. Alt mens vi gjentok mantraet «se på meg, jeg orker ikke mer». Hvem kan ikke identifisere seg med det?
