Spør du Curro hva han vil snakke om, formidler den unge artisten sin entusiasme ved å henvende seg til Cádiz og flamenco. Fremfor alt fordi han ikke anser seg selv som en del av bevegelsen, selv om han vet hvordan han skal gi et par leksjoner om det, og husker at denne sjangeren tilberedes på gaten, ikke i tablaos; eller at «å gjøre alt for rumbas eller fandangos» ikke gjør deg til flamenco.
‘God will say, God will provide’, utgitt på en så merkelig dato for en debut på spansk som 28. november, ble derfor ikke tenkt som et neo-flamenco-album. Det er klapp og blunk, og fremfor alt en viss alv, men det er heller ikke et typisk popalbum. Nå har den nettopp blitt fullført på plattformer, med bonuser som ‘Ojos que no ven’, som leveres til en saks-solo i den siste delen.
Det som kom nærmest en poplåt på albumet var ‘A toro Pasao’, som er til stede på vår liste over beste sanger i 2025. Men vi må også fremheve den rytmiske ‘Que x bien no vende’ eller de jazz- eller orientalske teksturene til ‘I left it for tomorrow’, som inneholder en fin refleksjon over mental helse: «I want to tell others to enjoy, stay fuck with myself/ / og jeg har ikke vitner, kom endelig inn i sinnsro.
Kvaliteten på vår Song of the Day i dag bekrefter at Curro ikke hadde trengt funksjonene til lignende eller nære artister, som Queralt Lahoz eller et par medlemmer av Morente-familien, som dukker opp på albumet hans.
Jeg skal ikke spøke med om Estrella Morente blir hørt mer i ‘Ningún mar’ eller konsesjonen til engelsk av tekstene, for jeg kommer ikke til å komme godt ut av å lage ved fra det falne treet. Jeg vil bare si at uansett hva strømmene sier, det beste med dette albumet er Curro.
