Tilbakekomsten av BTS har vært ventet i fem lange år, der de syv medlemmene – Jin, Suga, J-Hope, RM, Jimin, V og Jungkook – har fullført militærtjeneste, obligatorisk i Sør-Korea. En tidsperiode som medlemmene har benyttet seg av til å publisere solomusikk, men som også har gitt publikum en pause fra deres produktive diskografi, og også fra skredet av plateplater annonsert med forseggjort hyperbole som spiller på listene.
Bandet er vant til det militære regimet som K-pop-industrien og dets plateselskap, HYBE, har pålagt, og i sin returkonsert i Seoul – hvor de i helgen opptrådte foran 100 000 mennesker og som ble sendt på Netflix – har septetten tilbudt koreografisk presisjon, stride rytmer og et ekstremt elegant og varsomt forslag mot en mer opphøyd futurisme og et mer voksent forslag til en futuristisk estet. Skjønt med men.
Basert på repertoaret til ‘ARIRANG’, deres nye album, har BTSs opptreden blitt ødelagt av skaden til RM, ansett som lederen av gruppen, som brakk en ankel under øvelser. RM er den første som snakker på konserten, etter at de syv medlemmene dukker opp på scenen etter å ha blitt avslørt av corps de ballet, også det i krigsstil: «We are back». Imidlertid fortynnes eposet ved å se ham opptre først og fremst mens han sitter på en krakk.
Midt på den gigantiske scenen som ligger i Gwanghwamun, Seoul, med en hyperfuturistisk stil, som noe ut av en science fiction-film, presenterer de syv medlemmene av BTS sangene til ‘ARIRANG’ og samhandler med publikum, og uttaler alltid generiske fraser som «vi har savnet deg» på en litt robotaktig måte. Det er de andre seks medlemmene som virkelig opprettholder forestillingen, takket være koreografier utført med presisjon og millimetrisk synkronisering, og kompetente vokalprestasjoner assistert av de vanlige forhåndsinnspilte.
Men bak scenens spektakulære natur skjuler publikum og produksjonene til ‘ARIRANG’ den samme tvilen som alltid: den tomheten som låtene utstråler og som oppfattes på scenen, gjennom fremføringer som avslører en forbløffende teknisk nitid men lite av den menneskelige siden ved artistene. En nesten åndelig ledig stilling, tydelig i det kunstneriske forslaget til nye sanger som ‘Hooligan’, ‘2.0’, ‘FYA’ eller singelen ‘Swim’, som ser ut til å gjenskape en idé om musikalsk kraft, i stedet for å oppnå den.
Det er også noe ubehagelig å se i samspillet mellom BTS-medlemmene seg imellom, og det blir fanget opp av fansen selv, som om de, etter fem års pause, hadde returnert til BTS og følte seg litt malplasserte. Det er et øyeblikk i konserten hvor hvert medlem bekjenner sin favorittlåt på albumet, og selv den naturligheten føles innøvd til det ytterste. Det er ikke det at vi ikke liker hyperfabrikerte boyband, men det er et stort tomrom bak all denne spektakulæriteten.
