Trender på kino skyldes ofte ikke at kunstnere kopierer hverandres ideer, men ren tilfeldighet. Bare noen få måneder etter utgivelsen av Guillermo del Toros ‘Frankenstein’, gir Maggie Gyllenhaal ut ‘The Bride!’, inspirert av James Whales film fra 1935 ‘The Bride of Frankenstein’. Versjonen levert av den amerikanske regissøren er imidlertid veldig fri og revisjonistisk, og bestemmer seg for å sette fokus fra begynnelsen på hennes heltinne, spilt av en løslatt Jessie Buckley. Karakteren hennes presenteres som en politisk ukorrekt, forvirret og misforstått kvinne, fanget i en verden av menn som bruker henne som de vil.
I den originale filmen går Mary Shelleys skapning til doktor Praetorius for å be om en følgesvenn som vil få ham til å føle seg mindre alene i en verden som er så fiendtlig mot en som ham. I Gyllenhaals oppdatering er vitenskapsmannen en kvinnelig vitenskapsmann, doktor Euphronius, spilt av en sympatisk Annette Benning. Her er det kvinnene som har størst vekt i handlingen, og lar selv Mary Shelleys berømte skapning stå i bakgrunnen.
Regissøren legger også til underplottet til en briljant detektiv som er på sporet av det monstrøse paret, spilt av en morsom Penélope Cruz, som ikke får den respekten hun fortjener i lauget hennes, siden det er hennes mannlige kolleger som tar all æren. Disse forståelige og viktige feministiske kravene blir noen ganger overdrevent fremhevet, men i alle fall ligger ikke subtilitet i filmens natur. Gyllenhaal leter ikke etter det når som helst, men vil heller at utropstegnene som vises i tittelen skal merkes tydelig.
Så, ‘Bruden!’ Det er en molotovcocktail av referanser og sjangere som nytes nettopp for sin egen hensynsløshet. Det er mange narrative og visuelle ideer som fungerer, andre som ikke fungerer så mye, men ambisjonen og lysten til å gjøre noe annerledes blir alltid satt pris på, noe ganske forfriskende i dagens kommersielle kino. I hennes drivkraft til å gjennomføre hver av filmskaperens ideer, fra å gjøre filmen hennes til en hyllest til Ginger Rogers’ musikaler, til en film noir, til en monsterfilm, til en slags «Bonnie and Clyde», ligger filmens største feil. Heldigvis ender det hele opp med å bli mer sjarmerende enn irriterende. Fremfor alt fordi det til enhver tid er en svært smidig fortellerrytme som gjør det vanskelig å ignorere eventyrene til hovedpersonene.
Mye av æren går til en utmerket og allrounder Jessie Buckley, som hele tiden er på et meget høyt intensitetsnivå uten å falle i overspilling, og en minneverdig Christian Bale, som bringer den nødvendige ømheten og aggressiviteten til sin Frankenstein. Det er tydelig når man ser på det at både filmskaperen og skuespillerne hennes har storkost seg med å skape dette kaotiske og uhemmede universet, og at gleden er smittsom. Til tross for at jeg ønsket å være alt på en gang og være overalt, «Bruden!» Det er en film med sin egen personlighet og underholdning som er like flyktig som den er, uten tvil, effektiv.
